SIDSEL PALMSTRØM

Bondage og tekstiler

 
Sidsel Palmstrøm: «Skorpe». Galleri Format, Oslo 23/1 – 2/3 2014

 

Anmeldelse, Kunsthåndverk nr.1. 2014. « Bondage og tekstiler» av Lars Elton.

 

For de fleste mennesker er tekstiler noe man har på kroppen, ikke noe som er i rommet. Når Sidsel Palmstrøm lager kunst omskapes plaggene som har vært på hundrevis av kropper til romlige installasjoner med et sterkt innslag av tvang.

 

«Romlige installasjoner» høres ganske tørt og prosaisk ut, men når Sidsel Palmstrøm (født 1967) setter i gang får begrepet et spesielt innhold. I Galleri Format i Oslo er det både store dimensjoner og intime objekter, dramatikk og romantikk, rå styrke og myk føyelighet. Og selv om overskriftens seksuelle betydning ikke har noen direkte sammenheng med kunsten, gir utstillingens syv verk i form av skulpturer og installasjoner inntrykk av et tekstilt univers der tvang og underkastelse gis overraskende uttrykk.

 

Overforbruk og overflate
I følge Formats pressemelding er Sidsel Palmstrøm opptatt av at kunsten peker mot overforbruket av klær og de sosiale og økologiske utfordringene overproduksjonen fører med seg. Utstillingstittelen «Skorpe» viser til de sammenpressede tekstilenes overflate, som både peker mot minnene som finnes under overflaten og mot den skjørheten verkene presenterer. Man kan også snakke om forskjellen mellom maskuline og feminine uttrykk.
Alt dette er interessant, men jeg har likevel valgt ikke å legge så stor vekt på disse aspektene. Tekstilforbrukets og -produksjonens problemer er godt belyst i samfunnsdebatten, men først og fremst finner jeg det mer interessant å se på utstillingens mer subtile aspekt av tvang.
Tilhengere av den seksuelle spesialiteten bondage hevder at det kan være frigjørende å underkaste seg en annens vilje. Det er definitivt ikke en løsning i Palmstrøms univers. Her er det heller tvang, rigide rammer og ulike former for press som setter begrensninger for tekstilene. Og siden tekstiler pr definisjon er myke og vanskelig å forme må det sterke virkemidler til for å gi store mengder klær og tekstiler en (stringent) form som vekker interesse i et galleri.

 

Tvangshandling
Hvor utfordrende motsetningen er synes best i «Venteværelse», en stol som henger i tau fra taket. Setet er fylt med klær som er surret fast med flere meter gult tau av den typen som forbindes med spektakulære fritidsaktiviteter av typen fjellklatring. Men selv ikke en så håndfast tvangshandling som dette greier å tvinge klærne inn i en fast form. Tankene går til den japanske fotografen Arakis dokumentasjon av bondageformen Kinbaku, der kvinner bindes i obskure posisjoner hengende i tau fra taket. Så ligger da også «Venteværelse»s fascinasjonskraft i motsetningen mellom mykt og stramt, mellom klærnes «frihetstrang» og installasjonens overordnede form der den henger i rommet, frigjort fra gulvet.
I andre verk, og da spesielt i de to skulpturene «Utsnitt», er tekstilene effektivt tvunget inn i en definerende form. Mellom «Utsnitt»s to glassplater danner klærne svært presise blokker. Den tekstile skulpturen «Privat eie» har en linje til klærnes uregjerlighet i «Venteværelse», men her er de effektivt presset inn i en sort billedramme der de hvite klærne blir holdt på plass av signalgule lastestropper.
Også i den store installasjonen «Vegg» er det kontrasten mellom den store platens stramme, definerende form og klærnes mylder som gir grunnlaget for verkets fascinasjonskraft. Her er dimensjonene overveldende, og tanken på at platen som skråner ut fra veggen når som helst kan løsne og falle i gulvet under overvekten av de mange hundre klærne gir noe nær en apokalyptisk følelse.

 

Presise arbeider
For denne betrakteren fremstår «Blokk» og «Rita H» som utstillingens mest presise arbeider. I begge har hun presset tekstiler sammen med tvinger, instrumenter som brukes av håndverkere for å holde trestykker, rør og andre ting sammen. I det første er det en bunke lommetørklær, i det andre er det et eldre, gammelrosa sengeteppe som er presset sammen. Begge verk er vakre og stramt komponert. De kommuniserer tvangsaspektet meget direkte, samtidig som de har flere betydningslag.
Tittelen «Rita H» peker mot filmskuespilleren Rita Hayworth, en av 1940-tallets fremtredende figurer, en «femme fatale» som sprengte grenser og spilte på sin seksualitet for alt den var verdt. Skulpturens forsøk på å tvinge sengeteppet inn i en fast form lykkes bare et stykke på vei.
Slik kan man peke på en forbindelse mellom tvangsaspektet og Sidsel Palmstrøms overordnede problemstilling: Rita Hayworths frihet var kanskje like illusorisk som den arbeiderne opplever som jobber under uverdige forhold i tekstilindustrien, siden de arbeider der fordi de ikke har andre muligheter. Det er jo også en form for tvang. Og de kan definitivt ikke si som bondage-entusiastene at underkastelsen gir en følelse av frihet. Dermed blir de subtile skulpturenes fascinasjonskraft og estetiske skjønnhet også uttrykk for noe usedvanlig brutalt.