Åpningstale - Buskerud Kunstsenter 9.oktober 2019.

Tekst av Anne Karin Jordtveit.

Tau har vært et sentralt element i Sidsel Palmstrøms kunst de siste årene. I flere monumentale arbeider og installasjoner har hun latt tau holde om, utvide og sette små og store rom i bevegelse - både på materielle og immaterielle, direkte og indirekte måter. For om tauet definitivt er et universalverktøy, er det også billeddannende. Tauet er konkret, tauet er symbolsk.

Tauet regnes blant våre viktigste oppfinnelser, men ingen vet for sikkert når det oppstod. Man vet bare at mennesket tok det i bruk på et svært tidlig tidspunkt. Sidsel arbeider derfor med og aktualiserer et nesten ubegripelig stort historisk rom. For på en måte er det fremdeles det samme tauet hun knytter, strekker, spenner, løser opp og kveiler, som det tauet andre hender knyttet, strakk, spente, løste opp og kveilet for 40.000 år siden.

Sidsel lar sin bruk av tau ha med seg noe av dette fascinerende spennet, sammen med grunnleggende elementer som stein og tre, som ledsager og går i dialoger med tauet, bidrar det til å bygge komplekse fortellinger om menneskelige tilstander og om verden.

Fordi kunsten overskrider det rent funksjonelle og konkrete, kan vi oppleve det ellers prosaiske tauets fysiske tilstedeværelse som en døråpner mot andre og mer subtile forhold. Tauet i Sidsels kunstprosjekter demonstrerer en rikholdig og grenseutvidende plattform som tangerer både behag og ubehag.

Arbeidene til Sidsel er elegante, stringente, gjennomtenkte og har et ornamentalt tilsnitt. For meg er det nettopp disse estetiske grepene som bidrar til at det andre, det som tilhører understrømmene, også viser seg, nærmest som krakeleringer på fullendte overflater. Sidsel klarer både å antyde og å holde tilbake. Men noe står helt klart på spill. Noe står på et vippepunkt. Som her, i dette rommet, en følelse av trekk og mottrekk, noe gir og noe tar, som mellom krefter på en knivsegg.

Tug-of-war, eller tautrekking som det rett og slett heter på norsk, er et uttrykk som det slo meg kunne være interessant i denne sammenhengen (tross sitt noe krigerske anstrøk). Tautrekking er både en gammel idrettslek og en forhandlingsteknikk. Men i Sidsels arbeider er det ikke måling av styrke mellom to lag, som trekker og drar så søla skvetter, eller den tøffe, iskalde stemningen mellom aktører som tar sin egen makt for gitt, det her handler om. Om uttrykket er relevant er det fordi det åpner opp for å se og kjenne på energien, viljen, ja til og med uroen som også gjennomsyrer de utvalgte materialene, hele organiseringen av gallerirommet og forholdet mellom verkene. Selv ikke bruken av farge på veggene kan i så måte tas for gitt.

Slik møtes uttrykk og innhold som i et pregnant øyeblikk. Sømløst, men presist og inviterende. Jeg får et instinktivt behov for å holde pusten, nesten redd for å gå glipp av noe. Som om alt kunne kollapse i en rekke kjedereaksjoner, om så bare en eneste knute løsner. Denne gjensidige avhengigheten alle delene har til hverandre er i bunn og grunn en form for økologi. Skjer det noe med en del, påvirkes alle de andre delene. Denne vissheten ligger immanent i opplevelsen av Sidsels arbeider. Den gir dem en egen klangbunn og drivkraft og skaper en opplevelse av noe jeg ikke helt klarer å sette presise ord på, eller kanskje ikke behøver å sette ord på. Jeg vet bare at dette «noe» blir båret fram av skjørheten i tyngden av materialene, i stillheten i steinen, i kraften av spennet i tauene, til og med i det ene bordbeinets betydningsfulle tyngdepunkt. Det viser seg når tau smyger seg inn og ut av en stein, når tau trenger gjennom en bordplate eller slynger seg rundt en søyle.

Det viser seg dessuten i forholdet mellom tau og knuter. Disse stedene eller punktene i rommet hvor selve tauet holdes fast og finner sine forankringer, også rundt seg selv. I knutene finnes en slags forsikring, nesten en form for trøst. Det store arbeidet «Vev», som er utviklet spesielt for denne utstillingen, viser for meg hvordan Sidsel evner å bygge opp disse spenningene mellom elementene, hvor det ene avløses av det andre, i det stramme, i det hvilende, i vekten mot gulvet, i de rytmiske omdreiningene på veggen. Samtidig utstråler ikke «Vev» at man skal holde seg på avstand. Derimot trekker arbeidet meg inn, tar meg imot via de perspektiviske linjene i tau og skyggespill. Jeg opplever at det gjør noe med meg å stå under det sammenflettede tauverket, som om også jeg har en plass som del av helheten.

De senere årene har det vokst fram en antropologisk og ny-materialistisk retning på samtidskunstscenen. Her ser man nærmere på forholdet mellom mennesker og ting og tingenes virkningskraft. Man utforsker måtene ting påvirker oss og hvordan de inviterer oss til samhandlinger. Vi inngår i relasjonelle nettverk med tingene. Vi og tingene er vevd sammen på utallige måter.

Noe lignende skjer også i Sidsel Palmstrøms kunstneriske utforskning av tauet og i koblingene mellom tau, stein og tre. Tingene lades med, og gjennomstrømmes av, et kommuniserende og handlende potensial som aktiviserer forholdet mellom oss og det som vi ser i denne utstillingen. Jeg lar slik sett den franske antropologen Bruno Latour få stå for de avsluttende ordene i denne talen:

«Tingene gjør noe, og først og fremst gjør de oss».