Stillheten hvit

Tekst, Trond Borgen. 25 november 2009

En utstilling nesten fargeløs, en rikdom full av lavmælt intensitet, en kunst til ettertanke.

Låvebygningen på Hå er en hvit kube samtidig som den jo ikke er det: De hvite veggene – i sin tid et modernistisk renhetsideal for kunstutstillinger – bærer tydelig med seg sin fortid av gårdsdriften, og gjennom vinduene trekkes jærlandskap og hav inn som en del av kunstopplevelsen. Slik er dette et perfekt åsted for tekstilkunsten til Ingunn Bakke og Sidsel Palmstrøm.

De to balanserer godt mellom kunst som materielle objekter og som konseptuelle forestillinger; de viser en nesten helt hvit kunst som allikevel aldri kan bli ren (i modernistisk forstand), pga alle de assosiasjonene og følelsene de legger inn i den. Ikke prangende skrikende, men hviskende, forsiktig pustende.

Utstillingsrommet er på et vis fylt av en stille pust, er rolig åndedrett – kanskje med utgangspunkt i Bakkes” Voggesong”, en brodert pute med dikt av Lorca, liggende på gulvet med en mengde løse tråder utover. Som om den prøver å fange meg, trekke meg til seg og inn i seg, la meg bli endel av broderiet. Og midt inne i disse trådene går det opp for meg at det ikke er en vanlig vuggesang, men en sang om døden: Hit skal jeg en gang, her skal jeg etterlate meg like mange løse tråder fra et levd liv.

Hva har jeg brukt dette livet til? Kanskje til ”Ømhet”, ”Taushet”, ”Lindring”, som Palmstrøm har brodert på båndene som bunter de sirlig brettede skjortene sammen i det tredelte verket ”Erindring og reparasjon”. Kanskje toer jeg mine hender; Palmstrøm har mange håndklær jeg kan bruke – ett for hver anledning, der hun har brodert menneskelige følelser og egenskaper som ”Sjalusi”, ”Lekenhet”, ”Skuffelse”, ”Lyst”, ”Misunnelse”; det er bare å velge, der de henger på veggen, klare til bruk.

Palmstrøms ”Rosefat” er heklet sammen med en duk plassert fra vinduskarmen og inn i rommet; den fanger lyset som flommer inn, samtidig som den antyder et mislykket fluktforsøk. Flukt er umulig her: hennes ”Samtale” viser fire asjetter heklet fast i en duk på et bord – samhold eller tvang?

I en utstilling nesten uten farger folder Bakke ut påfuglens fjær i en slående spiral bevegelse trykt på silke – et arbeid som aksentuerer rommets hvite enkelhet. Å tre inn her er å føle stillheten hvit; det er å tenke seg det stille hvite som vesentlig del av eget liv, av egne tanker, egne handlinger.

Kritikk av utstilling på Hå gamle prestegard, Stavanger Aftenblad